• idag
    17 jan
    -7°
    • Vind
      2 m/s
    • Vindriktning
      NV
    • Nederbörd
      0.0 mm
  • måndag
    18 jan
    -6°
    • Vind
      2 m/s
    • Vindriktning
      N
    • Nederbörd
      0.0 mm
  • tisdag
    19 jan
    -4°
    • Vind
      1 m/s
    • Vindriktning
      NO
    • Nederbörd
      0.0 mm

Betraktelse från en norsk värmlänning

Insändare | Coronaviruset
PUBLICERAD:
Tullstationen i Ørje. Där ska polisen verka under den tid när norska gränsen är stängd för inresande.
Foto: Helena Karlsson
Jeg er innestengt i mitt eget land. Sommerferien som snart skal begynne skulle egentlig tilbringes på “torpet” i Värmland – et slags hjem nummer to. Men nå altså ikke: Sverige har blitt et smittens arnested – et slags pestilensens rede – og jeg er henvist til å luke hjemme eller enn å slå gress på den andre siden av grensen.

Jeg har nesten alltid sett grensen mellom Norge og Sverige for ikke-eksisterende, bare avmerket med en stein og et hus hvor en en sjelden gang har blitt stoppet av en blid toller som har ønsket sjåfør og katt god tur videre inn i de värmlandske skoger.

Oppvokst som jeg er i glesbygden nær nabolandet, har Sverige for meg alltid vært mer som bare en annen kommune i en union som aldri opphørte. Det har ofte vært kortere til Sverige enn til mye annet i mitt eget land. Selv min farfars far dro til Värmland og skaffet seg kone istedenfor å lete på sin side av grensegata. Han fant jentene i värmland så søte at han gjorde det ikke bare èn- men to ganger. Og både min mor og jeg har tapt hjertene våre til värmlendinger selv om de historiene hører fortiden til.

I barndommen så vi mye på svensk TV fordi det var lysår bedre enn vårt hjemlige NRK, og som voksen har jeg lest mye bøker på svensk. Ikke for de nødvendigvis er bedre på svensk, men fordi jeg er litt gjerrig og svenske bøker koster adskillig mindre enn norske.

Litteraturopplevelsen blir den samme, da språkene ikke er nevneverdig forskjellige, med unntak av noen få merverdigheter som “ansa” eller “alster” - som jeg brukte en evighet på å forstå før jeg noe motvillig måtte rote fram en ordbok. Og som en del andre har jeg altså et feriehus der som brukes mye mer enn bare tre uker på sommeren. Nå er det foreløpig lagt ut til havn for mus og edderkopper.

Ikke har jeg sett på menneskene som så forskjellige heller - før cornaepidemien.

Broderfolk i det meste – helt til våre respektive myndigheter og regjeringer plutselig skilte oss. Naboskapet har blitt erstattet av “rødt land”, “smittetrykk”, “store forskjeller” og karantene.

Karakteristikker som en utvannet värmlending synes er forferdelig triste. Og det er fryktelig trist at to så nære land ikke har funnet muligheter for å jobbe sammen mot denne elendigheten covid-19 er.

Å bli utsatt for et tredjegrads forhør ved grensen fordi jeg har vært på hytta og klippet plenen er en helt uvirkelig opplevelse.

En annen tristesse er å bli vitne til en ovenfra-og-ned-holdning fra begge sider i coronaspørsmål som ikke hører voksenverdenen til.

I min barndom lærte vi en sang om “Tuppen og Lillemor” – om to svært like venner som røk uklar og ble uvenner. Slik venner av og til kan gjøre – både store og små:

Tuppen og Lillemor bor gård i gård

Begge har øyne blå, lysegult hår,

sløyfer i flettene, sløyfer på sko,

forkle med lommer i har de begge to.

Hjem i fra skolen pent hånd i hånd

daglig de knytter evig vennskaps bånd.

Men plutselig en dag kom de opp å slåss:

" Nå får du aldri mere komme hjem til oss !

Du får'ke leke mer i våres gård.

Jeg er'ke venner med deg mer.

Jeg skal skli på kjellerlemmen,

mens du står utenfor og ser.

Du får'ke klyve mer i våres trær,

for jeg er'ke glad i deg !

for jeg er'ke glad i deg !

når du er så slem mot meg.

Veien til skolen var fryktelig lang

da de gikk hver sin vei for første gang.

Time på time gikk - ikke et ord !

Begge var på gråten. Sorgen var så stor.

Men i det siste store frikvarter

kan ikke Lillemor greie det mer.

" Tuppem ! Jeg angrer så på det du vet.

La oss være venner i all evighet.

Kom og bli med bort i våres gård !

Vær'ke sinna på meg mer !

Vi skal skli på kjellerlemmen,

mens de andre står og ser.

Du kan gjerne klyve i våres trær.

Det skal bare du og jeg.

Kom og bli med bort i våres gård,

for jeg er så glad i deg !"

Mon tro om ikke politikere, myndighetspersoner og kanskje noen og enhver ville hatt nytte av å repetere sin barnelærdom. Hvis nå slike ting som ydmykhet og vennskap fortsatt er pensum – det er mulig det kun var i riktig gamle dager.

Fortsatt god sommer.

Gubben med katten

Detta är en åsiktsartikel och innehållet är skribentens eller skribenternas egna uppfattningar.